Åse Kristin Julnes (41)

Livet mitt deler jeg opp i før og etter april 2009.

Det var da jeg gikk LP-kurs og det forandret livet mitt totalt. Jeg var 36 år, men i over 20 år hadde jeg dårlig samvittighet for alt. Jeg var redd for at de jeg var glad i skulle dø fra meg hvis jeg ikke passet på dem og var snill ansvarlig pike. Dette var en veldig negativ tankegang som utslettet meg selv fullstendig. Det kuliminerte i 2009 med at jeg ikke hadde lyst til å leve lenger. Årsaker til denne tilstanden har jeg ikke vanskelig med å se, det hadde jeg heller ikke da, men jeg ante ikke hvordan, eller at det var mulig å komme seg ut av den. Jeg var fullstendig fastlåst i min fortid. Livet mitt var tilsynelatende bra. Jeg hadde en fast jobb som jeg var glad i, en god, snill og støttende samboer gjennom 15 år. Vi var barnløse, men det hadde vi valgt selv. Vi hadde mange og gode venner, og jeg drev med idrett som jeg elsket, samtidig som hadde jeg nær familie rundt meg. Alt skulle tilsi at jeg hadde ett godt liv. Men virkeligheten var en helt annen. Ryggsekken og ballasten var for tung. Den veide mer enn det faktum at livet mitt etter hvert hadde blitt ”bra”. Uansett hvor mange ganger min samboer sa til meg at han elsket meg, så trodde jeg ikke på det. Uansett om folk gav meg komplimenter, så trodde jeg ikke på det. Uansett hvor mange nære gode venner jeg hadde, så trodde jeg ikke at de likte meg. Alt dette og mer til fordi jeg i neste sekund slo ned det positive med de automatisk negative tankene. Av sånt får man dårlig selvbilde og selvtillit. I alle disse årene holdt jeg ett skyhøyt tempo, jeg kunne ikke ta det rolig, for da kom de dårlige følelsene fram i full prakt. Det høye tempoet holdt jeg helt fram til jeg møtte den berømte ”veggen” i 2008, ikke en fiber med energi var igjen. I mars 2009 var min tilstand på det verste. Utslitt og sykemeldt, og en mor som hadde kreft og skulle dø. Jeg satte en fot framfor den andre, og var bare en fysisk greie som gikk på autopilot. Jeg hadde nådd bunnen. Det skal sies at jeg i hadde prøvd det meste innen behandling. Psykolog via det offentlige, psykiatrisk sykepleier gjennom kommunen og psykomotorisk fysioterapi sammenhengende gjennom 11 år. I mars 2009 leste jeg om en dame hadde gått LP-kurs og blitt energisk igjen etter flere år med utmattelse. Etter å ha vært inne på nettet og lest, bestemte jeg meg for at jeg skulle gå kurset. Og det gjorde jeg, mot alle odds, fordi få rundt meg syntes dette var en god ide med tanke på min tilstand,men jeg valgte LP, og det har jeg da altså absolutt ikke angret på. Jeg har alltid vært veldig sta, så når jeg bestemmer meg for noe, gjennomfører jeg og gjør mitt beste. Jeg lurte jo på hva i alle dager som skulle foregå på dette kurset i løpet av 3 dager. Men det jeg bestemte meg for, var at jeg skulle gjøre som kurset lærte meg til punkt og prikke, så fikk vi se hva det førte til. Jeg hadde vel vært på kurset i 2 timer når jeg begynte å skjønne hva det var jeg hadde holdt på med, og som jeg hadde blitt en verdensmester på. Nemlig å få meg selv i grøfta, og holde meg der. Og som vi lærte på kurset, har du vært så god på en ting, kan du bli likeså god på noe annet også. Og dette noe ”annet” ble nå å forandre på den automatisk negative banen som jeg hadde laget i hjernen min. Jeg måtte rett og slett slutte å bruke den gamle banen, og lage en ny. Og det er jo her prosessen kommer inn. Jeg lærte meg å bli bevisst og stoppe de automatisk negative tankene og erstatte dem med det jeg ønsket. Jeg var konsekvent, konsekvent, konsekvent. Og hjernen er en lærenem sak, en ny positiv bane utviklet seg, med meg som sjåfør. Resultatene kom fort, etter 3 dager var jeg en ny person. Som tidligere skrevet, så lå min mor for døden. Før jeg gikk kurset, trodde jeg ikke jeg skulle overleve hennes død. Mamma døde 4 dager etter at jeg var ferdig med kurset. Fra å tro at jeg ikke skulle overleve, til å holde tale i hennes begravelse er vel det sterkeste jeg har gjennomført og opplevd. Jeg lærte meg en metode for å bli kvitt min negative tanker og fastlåst uro en gang for alle. Nå fem og ett halvt år etter kurset, har jeg ett godt liv, fri for uro og negative tanker, ny jobb, samme samboer, som ble ektemake i år. Alt takket være at jeg gikk kurs og utførte det slik jeg ble lært. Jeg bruker fremdeles LP, om ikke daglig, så nesten. Fordi den gamle banen er der, men den brukes ikke mye, så jeg vil nærmest nå kalle den for en gjengrodd sti. Og til slutt vil jeg si at jeg er så sjeleglad for at jeg lærte meg mentale teknikker og ett STORT smil til min fantastiske kursinstruktør.