Unni Bjørgo Hollund

Min historie begynner da vi fikk minstejenta vår i 2008.

De neste årene ble preget av at hun var mye syk og jeg sov minimalt. Jeg husker at jeg var så sliten i perioder at jeg tenkte jeg ikke burde ha kjørt bil, men hva skal man gjøre – kan jo ikke være hjemme for å sove – alle småbarnsforeldre er jo slitne og det er så mye kjekt en vil være med på. Så selv om kroppen ga tydelige tegn til at nok var nok fortsatte jeg i samme sti. Høsten 2011 ble jeg stadig dårligere. Prøvde å trene for å få overskudd men jeg ble bare dårligere. Kastet opp flere ganger pr uke og var konstant kvalm. Det føltes som jeg var fanget i en tåke. Som om jeg hadde sprunget maraton med influensa. Utover vinteren gjorde jeg mindre og mindre utenom jobb. Lå stort sett på sofaen og la meg samtidig med ungene. Var jo fortsatt oppe og medisinerte minsten om natta. Mai 2012 – midt i den travleste tiden på jobb sa det fullstendig stopp. Jeg kom ikke ut av senga. Det var så vondt. Legen sa jeg skulle ta det helt med ro. Jeg ble utredet for alt mulig. Gjennomlyst og plukket i overalt. Konklusjon. Du har hatt kyssesyken og har utviklet utmattelse. Det er ikke noe å gjøre du må bare ta det med ro og håpe det gir seg en gang. EN GANG!!!! Dette orker jeg ikke. Jeg vil bli frisk NÅ. Utover sommeren ble jeg bare dårligere – helt til min svigermor tok affære. Hun kjente en i familien til Live og da hun så min tilstand dagen før vi skulle på ferie ringte hun og fikk ordnet at instruktøren tok kontakt. Veilederen snakket med meg gjennom ferien via tlf og da vi landet i Norge bar det rett på kurs i Oslo. Tre dager med håp. Det å se en henne stå i rød kjole og være så full av energi og ha troen på at jeg skulle bli meg selv igjen. Den følelsen kan ikke beskrives. Da kurset var ferdig hadde jeg verktøyet jeg trengte. Det er beinhard jobb!!!! Det tok all energi i laaaang tid. Men hele veien var veilederen bare en tlf unna med råd og veiledning – ingen kjære mor – men det trengte jeg!!! Idag 2,5 år etter er jeg fortsatt på sporet. Jeg deltar aktivt i barnas liv, jobber som før og har enda litt overskudd til trening. Juhu! Heia meg!!!!