Gunnar 41 år

20.oktober 2011; Dagen da livet ble snudd på hodet. Syk igjen?!

Det var bare to måneder siden forrige gang jeg var syk. Jeg var i gang med grunntrening for en ny sykkelsesong, og så skulle jeg bli liggende en til to uker igjen slik som forrige gang? To uker senere var jeg fortsatt sliten. Men jeg dro på jobb, fordi jeg hadde så mye som måtte gjøres, og jeg kunne ikke la jobben lide for at jeg var hjemme. For å komme på kontoret mitt er det 3 etasjer med trapper. Hjertet hoppet nesten ut av halsen, og pulsen var hinsides. Jeg satt meg på kontorstolen, og prøvde å slappe av og hente meg inn. Jeg jobbet med det som skulle vært gjort for flere uker siden. To timer gikk og jeg ramlet nesten av stolen. Jeg klarte ikke å holde øynene oppe, og ringte til legen. Hun sa jeg kunne få time om en uke. En uke? Det gikk ikke. Hjertet mitt var helt på styr. Kan du komme om 10 minutter? sa hun i andre enden, så står vi klare meg EKG. Heldigvis var alt er ok med hjertet, og jeg ble satt opp på ny legetime. Det neste året var det ut og inn av legekontoret for tester, blodprøver etc. for å avdekke årsaken til at jeg var syk. Borrelia? Nei, det var det heller ikke. Det var ingen svar på hva som feilte meg. Legen sa jeg måtte begynne å trene. Trene? Jeg klarte nesten ikke å kjøre de 5 minuttene til legekontoret. 100 % sykmelding ble svaret etter at vi hadde prøvd gradert sykmelding. Alle prosjektene, e-postene, telefonen og kundene ble videreført til andre på jobben. Dagene ble som følger: Jeg stod opp med barna og fikk dem på skolen, og så la jeg meg på sofaen og sov til de kom hjem. Jeg presset meg gjennom dagen til de skulle legge seg, og så lå jeg på sofaen eller i sengen til neste morgen. Det ble 15-18 timer søvn per dag, men ingen bedring. Det var bare den samme dritten.  Jeg var på sosiale medier der grupper har etablert både forum og forening. Det var deprimerende. Ingen ble friske, alle ble dårligere eller var på samme stadiet. «Mitt lille land» på TV2 hadde en reportasje om en dame som hadde samme tilstand. Hun hadde fått noen tabletter som gjorde henne frisk. Frisk? Neste dag bestilte jeg legetime. Etter flere besøk hos han fikk jeg rett og slett grått meg til disse tablettene. Det bar rett til apoteket. Jeg tok tablettene, og innen en time kjente jeg noe skjedde. Smertene i kroppen, de som hadde vært konstante i nesten et år, avtok. Etter flere måneder kunne jeg så vidt begynne med aktiviteter igjen, men kroppen var ikke den samme. Enda noen måneder senere begynte jeg på jobb. Starten var grei, jeg fikk ingen gamle prosjekter, bare en helt ny start. Det var herlig. Månedene gikk, og flere og flere prosjekter ble delegert til meg. Jeg sa at det begynte å bli mange prosjekter igjen, men svaret var som følger: «Du er jo så flink, dette fikser du». Etter 6-7 måneder sa det BANG! Kroppens status var igjen som 20.oktober 2011. Jeg ble dårligere og dårligere, og havnet tilbake i sengen og på sofaen i 12-15 timer daglig. Min kone, beste venn og verdens beste støttespiller gjennom disse årene, gikk totalt i kjelleren og strigråt. NÅ Gunnar er det slutt. Nå må du sykmelde deg igjen! Redselen i øynene hennes, frykten hennes for å miste mannen og faren til hennes barn til sykdommen var uutholdelig. Hun har «holdt fortet» i disse årene, helt på egenhånd. Endelig innså jeg alvoret. Dette går ikke mer. Månedene gikk, mens livet stabiliserte seg på et minimum. Den lille energien som var tilstede ble brukt på familien, mens tankene gikk videre på livet fremover. Hva skal livet mitt bestå av? Månedene gikk, men status var som før. Jeg var inn og ut av legekontoret, men det var ingen bedring. Jeg fikk ny sykemelding på slutten av en 12 måneders NAV-støtte. Jeg bekymret meg hinsides, men det var ingen hjelp å få. Alt var avhengig av meg selv og familien min. Uføretrygd-spøkelset nærmet seg mer og mer. I desember 2014 skulle min kone på foredrag i Stavanger, på konferansen «Kvinner i tiden». Plutselig tikket det inn en tekstmelding. »Gunnar, jeg har funnet damen for deg (smilefjes). Hun må du Google. Ja vel tenkte jeg, hva kan hun gjøre som ikke legene kan fikse. Med stor spenning i kroppen reiste jeg alene til Oslo og sjekket inn på hotell med tankene på høygir. Jeg hadde innstilt meg på å være åpen for alt. Jeg hadde lest mye om mentale teknikker, og kan vel si at det ikke var den mest positive fremleggingen. ”Dette er farlig”. Bla bla bla. Dag en, så var formen min 4 av 10, på en skala der ti er best. Da jeg var ferdig med første dag reiste jeg tilbake til hotellet. Deretter gjorde jeg som jeg fikk beskjed om å gjøre; Det jeg vil. Det ble pizza på Peppes og kino i andre enden av Karl Johan. Transportmiddelet mitt var mine egne føtter. Herlig! Jeg skulle vært i seng for lenge siden, og vært trøtt og hatt mye vondt, men det skjedde ikke. Jeg ringte hjem til min kone og fortalte hva jeg hadde gjort. Det ble helt stilt i andre enden, først etter en stund kom det svar. Hva er det du sier, det kan ikke være tilfelle? Jo, Eva, det er tilfelle. Deretter fulgte en lang samtale om hva jeg hadde lært. Så var det en ny dag med nye øvelser, med påfølgende nye prestasjoner for meg. Jeg hadde avtalt med en kompis at vi skulle treffes til mat og øl. Jeg kunne ta meg en øl. Jeg kunne være på restaurant med mye folk uten å bli sliten. Det var ikke til å tro. Så var det enda en ny dag, med nye øvelser og en del repetisjon av det andre vi hadde lært. Vi fikk utdelt diplom og jeg ga instruktøren en stooooor klem og takk for alt. Så dro jeg hjem til familien i Stavanger. Jeg ble hentet av min kone på flyplassen, og hun så gløden i øynene mine. Kroppsspråket mitt var helt annerledes enn for noen dager siden. De neste dagene fortalte jeg Eva om mine opplevelser, og satte henne inn i hva dette omhandlet av øvelser jeg skulle bruke videre. Dagene gikk og øvelsene ble brukt. Jeg hadde kontakt med veilederen på telefon i de neste 6 månedene, og gjorde noen justeringer underveis, men ellers var det mye GLEDE i hverdagen. Jeg sendte melding til veilederen da jeg hadde den første sykkelturen på over tre år. Jeg syklet 18 km, og det var helt fantastisk! I etterkant har det vært lek med ungene, turer i skog og mark, og ferier til utlandet. Jeg har gjenopptatt egne hobbyer og familien er samlet, sterkere enn noen gang! I dag bruker jeg ikke øvelsene på sykdommen, men i hverdagen når situasjoner oppstår i eksempelvis jobb. Det hender jeg får spørsmål om jeg synes det er fint å være tilbake der jeg var før. Nei, sier jeg, jeg skal ikke tilbake til der jeg var før. Jeg har det så mye bedre slik jeg har det nå. Jeg ser nye verdier i livet, og mange ganger sier jeg at jeg faktisk er glad jeg ble syk, for det har gjort meg til en bedre person. Jeg ser verdiene i livet på en ny måte. Jeg har også vært med som observatør på veiledning av andre. Det gjorde jeg omtrent 5 måneder etter jeg var selv fikk veiledning. Da fikk jeg med meg mye, som jeg ikke fikk med meg første gang, så jeg kommer til å melde meg opp som observatør til veiledning minimum en gang i året. Jeg sitter i dag og skriver denne historien, men glemte og si at før skriving så hadde jeg en 8 km joggetur! Det hadde jeg ikke drømt om for 1 år siden!