Idrettsgutt
Jeg tenkte å skrive om min erfaring, så kanskje jeg kan hjelpe andre med å ta en beslutning som kan hjelpe dem tilbake i livet sitt.
Da jeg flyttet til skigymnas endret nemlig mitt liv seg veldig mye, og ikke akkurat til det bedre. Jeg hadde trent masse for å bli god på ski, og da jeg begynte på skigymnaset var det selvfølgelig mer trening som ventet. Kroppen reagerte på all treningen med å falle sammen. Den ville ikke gjøre noe annet enn å ligge i sengen føltes det som, så det var det jeg gjorde. Tvang meg opp på obligatorisk trening med skolen, for så å legge meg i sengen til neste dag. Kroppen tålte ikke mer, så den sa til slutt stopp. Jeg ble sliten bare jeg reiste meg, men samtidig måtte jeg på skole, handle og lage mat pluss alt annet som hører med å bo alene. Skolen var en 10-minutters gåtur fra der jeg bodde, men jeg måtte planlegge 45-minutter for å klare å komme meg dit. Jeg måtte stoppe helt å trene, for hver gang jeg skulle gå opp en trapp måtte jeg ta pauser mellom trinnene. Det føltes som jeg hadde sprintet 200m, og jeg ble stokk stiv av melkesyre etter fire-fem trinn. Til og med å stå og lage mat var tøft, for jeg fikk vondt i beina av å stå oppreist. Dette varte en stund til jeg ikke orket mer og flyttet hjem. Problemet var at den konstante slitenheten aldri gikk bort. Jeg trodde at kroppen bare trengte hvile for å komme seg, for det var sånn det kjentes. Hvert instinkt i kroppen ba meg om å legge meg ned og slappe av. Så jeg lå for det meste i sengen eller sofaen prøvde å la kroppen restituere seg selv. Men å slappe av hjalp ikke. Jeg ble ikke bedre av å hvile og jeg ble ikke bedre av å tvinge meg ut på gåturer. Desperat oppsøkte jeg og mamma diverse fysioterapeuter som skulle hjelpe rette opp i muskulaturen i kroppen, for det var det vi trodde forårsaket alt. Behandlingene hjalp litt, men etter noen dager var alt tilbake som vanlig. Det føltes ikke som om noe hjalp og alt jeg kjente var at jeg var trøtt, lei, og utslitt. Jeg hadde hørt om mentale teknikker av en venn fra skolen som hadde slitt med slitenhet, men jeg trodde ikke det var det som skulle hjelpe meg. Uansett etter ca. 1 og et halvt år etter jeg sluttet på skigymnas var jeg så desperat at jeg søkte det opp og meldte meg på. Det er kanskje den beste beslutningen jeg har tatt. Det var ingen magi, men på kurset fikk jeg en helt annen tilnærming til hvorfor jeg ikke ble kvitt slitenheten og hva jeg skulle gjøre for å bli frisk igjen. Og det hjalp så utrolig mye. Jeg brukte det jeg lærte og litt etter litt ble jeg kvitt den konstante slitenheten og følelsen av utmattelse. Hele tankegangen har gjort så mye for meg, og nå litt over et halvt år etterpå føler jeg at jeg er som alle andre mennesker igjen. Jeg trenger ikke lenger tilpasse alt etter mine ekstrabehov. Jeg trenger ikke lenger 12 t søvn, trenger ikke lenger pauser i trappa eller en ukes restitusjon etter en løpetur. Det føles som jeg har fått tilbake livet mitt, og det er kjempedeilig. Oppfølgingssamtalene var gode å ha, spesielt de første månedene. Det var trygt å ha noen å støtte seg litt på, som kunne svare ganske klart på ting. Jeg tror samtalene hjalp med å legge ting bak meg, og samtidig som jeg fikk svar på de spørsmålene jeg hadde, tvang samtalene meg på en måte til å gå gjennom mine egne tanker og følge med på framgangen.