Torill Olsen

Da jeg satt i taxien på vei tilbake til hotellet kunne jeg kjenne en dråpe renne nedover kinnet.

Jeg smilte. Det var gledestårer. Aldri hadde jeg hatt en feiring som denne. Aldri hadde jeg møtt så hyggelige folk og sett så mye fantastisk. Det virket som om de alle visste det, at jeg fortjente dette. Jeg hadde reist helt alene til en øy i det karibiske hav, Cuba. JEG!! Som aldri hadde vært alene utenfor Europa før. Jeg hadde pakket sekken og ikke sett meg tilbake, jeg skulle feire og vise meg selv at jeg kunne klare dette. Feire at jeg var fri fra ”et liv satt på vent”. Det var helt fantastisk! For bare noen måneder siden var bare tanken på å ta bussen fra huset og ned til byen et dagsprosjekt og et ork. Å lese en hel avisartikkel eller finne rutetidene på toget var utenkelig. De siste 3,5 årene hadde jeg kun reist strekningen Sandefjord-Oslo, Oslo-Sandefjord og det med flere dager eller ukers oppbacking fra min indre stemme. Noen ganger hadde jeg allikevel snudd i ytterdøra og sagt: ”Dette går ikke” og gått tilbake til rommet mitt: svanemadrass, blendegardiner og ørepropper. Jobbe hadde jeg ikke gjort på mange år. Jeg hadde utdannet meg til sykepleier, jobbet i ett år og stupt rett i grøfta. Der hadde jeg blitt liggende, liggende og liggende. Klarte ikke konsentrere meg om hva jeg egentlig het, hvordan stave mitt eget navn eller velge hva jeg skulle ha på brødskiva. Jeg hadde solgt leiligheten min og flyttet hjem til foreldrene mine i en alder av 25. Livet mitt hadde blitt snudd opp ned, satt på pause. Jeg som egentlig var en aktiv og sprudlende jente kjente meg ikke igjen i min egen kropp. Hvorfor hendte dette meg? Uansett hvor positiv jeg var, var det allikevel slik at jeg ikke kom helt på topp. Var dette et liv jeg ønsket? Tre måneder senere hadde jeg overbevist meg selv og hele resten av verden om at jeg kunne gjøre hva som helst ved hjelp av et ”lite” verktøy. Det krevde pågangsmot, tålmodighet og en enorm viljestyrke. Men nå visste jeg at det var verdt det. Jeg fulgte ikke strømmen lenger, tok ikke de snusfornuftige valgene. Jeg hadde utført et av ønskene på listen: Jeg hadde pakket sekken og reist alene på 14-dagers eventyr på Cuba. Nå hadde jeg hadde endelig begynt å lytte til hjertet! Oppdatering: Denne historien er nå fem år gammel og jeg er snart ferdig med en ny bachelorgrad. Jeg er blitt veldig mye flinkere til å lytte til kroppen, mye mer enn før!