Tone (mamma)

Vår datter ble kronisk utmattet. Våren 2009 ble vår energiske og aktive datter Ingrid, syk.

Hun var da 17 ½ år, og var i full praksis jobb på dagtid, og jobbet på vår rideskole to kvelder i uken. Hun var aktiv konkurranserytter med sin hest Peppe, og ute sammen med venner og kjæreste. Ingrid var vandt til å jobbe for pengene og godene hun hadde, men ikke så flink til å spise sunn mat o.l. Der var hun litt typisk ungdom. Vi trodde hun bare var forkjølet, og da feberen gikk bort etter tre dager, begynte hun å jobbe igjen. Etter to uker ble hun brått så kvalm og svimmel at hun nesten besvimte. Da var det i gang, og hun ble gradvis oftere dårlig. I ettertid viste det seg at hun hadde hatt kyssesyken. Hun begynte på videregående igjen om høsten for å fortsette sin utdanning, og hun holdt ut helt frem til oktober, da sa vi stopp. Vi så jo at vår datter ikke hadde det bra, hun var blitt blek og skjelven, og ble stadig tynnere. Ingenting av mat fristet henne, hun ble stadig mer kvalm. I perioder orket hun ikke å ha besøk eller ri hesten sin, heller ikke delta på aktiviteter sammen med kjæresten eller venner. Gradvis ble hun slappere, og noen ganger var det så vidt hun klarte å gå ned trappen for å komme til toalettet. Ingrid hadde noen gode stunder inni mellom de dårlige, og prøvde å spare energi til kjæresten kom i helgene. Vi stilte opp om hun trengte oss, men satte også krav til henne når vi så hun var i form til det. Det var vanskelig å vite om vi gjorde det riktige. Vi var livredde for å gjøre henne sykere! Legen gav til slutt Ingrid sovetabletter i håp om å få henne til å sove bedre om nettene, og det hjalp litt en periode. Så ble det verre igjen. Vi prøvde forskjellige vitamin tabletter osv., ingenting hjalp. Blodtrykket var faretruende lavt på slutten, uten at legen fant ut av det. I februar 2010 måtte vi alle innse at Ingrid var kronisk utmattet. Legen gav henne en bunke med ark, og beskjed om å gå hjem og fortsette å spise sunt og hvile. Vi spurte henne om andre tiltak, som LP kurset, og hun tilbød 4 uker på Cato senteret. Ingrid begynte å skrive blogg da hun ble syk høsten 2009, og et av innleggene hennes forteller godt hvordan hun hadde det : Nå for tiden, kjennes det ut som jeg har tråkket i kvikksand. Jeg merket ikke at jeg sank med det første, men jo mer jeg gjorde det, jo reddere ble jeg. Jeg hadde troen på at jeg klarte å komme meg opp, men jo mer jeg kjempet jo mer sliten ble jeg. Og dess mer sank jeg. Eneste måten jeg kan klare det, er å ta et steg om gangen, og sakte men sikkert lirke meg opp. Og jeg er den eneste som greier å hjelpe meg selv. Men jeg vet ikke om jeg greier det eller ikke, for jeg sitter virkelig fast…Vi var fortvilte, vår herlige datter som alltid har vert så livlig og aktiv, var deprimert, sliten, og ganske alvorlig syk. Skulle vi høre på legen som mente hun måtte hvile? Eller skulle vi følge magefølelsen og prøve å samle nok penger til et Lp kurs? Vi valgte LP, og i april 2010 kjørte vi til Bærum. Hun ble kvalm og svimmel bare hun tenkte på å kjøre til butikken, så dette ville bli en fin test på om kurset virket. Vi måtte stoppe flere ganger på vei til Bærum fordi hun ble så kvalm at hun holdt på å kaste opp. Vi foreldrene fikk delta på første del av kurset, noe som gav oss en innsikt i hva barna våre skulle gjennom. Og jeg måtte innse at det ikke bare var Ingrid som hadde godt av kurset! Turen hjem gikk mye bedre, Ingrid sov hele veien! Neste morgen gikk turen helt uten kvalme, og på vei hjem kjørte vi innom handelshuset i Moss for å handle klær til Ingrid, noe hun ikke hadde klart å gjøre selv på flere måneder! Når man har vært syk over så lang tid, tar det lang tid å bygge opp igjen sinn og kropp. Kurset lærte Ingrid å sette seg mål å jobbe mot, og bruke prosessen om hun lot følelser og redsel få styre igjen. Hun gikk fra å være en jente som ikke orket kjempe mer, til å bli fokusert på hva hun ønsket i og med livet sitt. Da hun ble syk, gav hun opp drømmen sin om å bli politi. Ved hjelp av LP klarte hun å oppnå gode nok karakterer til å søke Politihøgskolen våren 2013. De fysiske og psykiske testene hun måtte bestå for å komme inn på Politihøgskolen, var vanskelige, men hun klarte det! Nå tar hun praksis året sitt på politistasjonen i Fredrikstad, og er aktiv med både hest, kjæreste og venner igjen.