En manns historie

Jeg er 45 år og var ekstremt sliten i mange år.

Før var jeg en sprek og aktiv mann med bratt friluftsliv som største lidenskap, kjæreste, og en spennende og krevende jobb. Så fikk jeg en voldsom infeksjon, ble innlagt på sykehus i 10 dager, hvor kroppen kollapset fullstendig og jeg kom meg aldri etterpå. De første 3 årene etter jeg kollapset var jeg utmattet – jeg hadde som oftest nok med å kjempe meg fra sengen til spisebordet og deretter ligge hele dagen, og måtte ha hjelp til det aller meste i hverdagen. Etter tre år fikk jeg en liten forkjølelse, og alt ble brått MYE verre: I de påfølgende 5 årene lå jeg fullstendig hjelpeløs og urørlig i en seng, i fire av disse årene med sondenæring, i totalt mørke, med maske for øynene og hørselvern mot lyder. Jeg tålte ikke det minste lys, ingen lyder, minimalt med berøring og kunne ikke snakke, svelge mat, eller røre på meg. Jeg greide knapt å bevege en finger, ofte ikke engang stramme litt på leppene hvis pleierne mine ville ta på litt Lypsyl. Bare å ha noen inne i rommet mitt var en ekstrem påkjenning. Smertene raste gjennom kroppen og influensasymptomene var grusomme. Jeg besvimte av smerter og utmattelse, og greide så vidt å puste, hvert åndedrag var en kamp – det var noe av det verste, og et legeteam på sykehuset vurderte meg som så svak at de ga meg kun et par uker igjen å leve… Jeg opplevde det også selv slik at jeg var helt på grensen til å dø i disse årene, og i den nær døden-tilstanden lå jeg i tre år. I perioder med oksygentilførsel. Klar og bevisst på min situasjon. Fengslet i egen kropp. Jeg så ikke engang et glimt av ansiktet til de som pleiet meg, eller min mor, på nesten 4 år. Selv det minste lysglimt medførte en helt ekstrem smerte. Hadde jeg på noen som helst måte kunnet tatt mitt eget liv ville jeg garantert ha gjort det. Ingenting gjorde meg bedre. I desperasjon skaffet pleierne mine en «energi»-terapeut, og i løpet av et noen måneder fikk han meg på mirakuløst vis bedre. Jeg fikk litt mer energi, og tålte mer såpass at jeg kunne ha på lys, lese bitte litt, se litt tv. En STOR bedring! Men jeg var fortsatt bundet til sengen, klarte ikke å spise selv (avhengig av sondemat), og klarte kun å hviske noen få ord – utmattelsen og den svake pusten var et stort problem. Vennebesøk var uaktuelt – alt for slitsomt. Et år senere ba pleierne mine meg om å lese Live Landmark sin bok. Jeg bestemte meg umiddelbart!! Alt å vinne og ingenting å tape tenkte jeg, og attpåtil bivirkningsfritt! Instruktøren kom hjem til meg der jeg lå i min lys- og lydisolerte bolig. Jeg aner ikke hva jeg forventet at skulle skje på et kurs, men det jeg opplevde overgikk alt jeg hadde trodd var mulig på forhånd!! Allerede kort tid etter vi begynte kurset opplevde jeg mer energi. Og med mer energi ble plutselig det «umulige» mulig. Så allerede første dagen av kurset fikk veilederen meg ut av sengen og opp og stå – jeg som ikke hadde hatt bena i gulvet på 5 år! Helt uvirkelig å oppleve, for jeg hadde prøvd så hardt å bevege meg mange ganger, men det var umulig – det fantes ingen energi til det. Og jeg spiste til og med litt mat selv for første gang på fem år! HELT fantastisk, og absolutt ikke til å tro. Jeg fikk MYE mer energi, og greide dermed endelig å prate også. På dag to av kurset fortsatte utviklingen, jeg genererte mer energi, lærte mer, og dagens høydepunkt var å bli trillet UT i rullestol. Det som 2 dager før var en fullstendig uoppnåelig drøm ble plutselig virkelig! Det var selvsagt slitsomt, men det gikk! For en opplevelse! Jeg var så glad og optimistisk, at jeg ringte min beste venn som jeg ikke hadde sett på 5 år, og ba ham på besøk. Han kom umiddelbart, og vi satt og skravlet sammen hele kvelden. Fantastisk! Tredje kursdag fikk jeg mer av teknikkene på plass. Vi fikk åpnet vinduer i rommet mitt, og jeg spiste kake og feiret fremgangen, som hadde vært fullstendig overveldende på kun 3 dager. Rett og slett ikke til å tro – en revolusjon! I dagene som fulgte rev hjelperne mine ned alt av lydplater på veggene, jeg ble hjulpet ut i rullestol, fikk til å kle på meg selv, pratet masse i telefonen med venner og gamle kolleger, og fikk endelig hjelp til en dusj! Dèt var også en utrolig opplevelse siden jeg ikke hadde dusjet eller vasket håret på over 5 år. Dag 6 etter kurset dro jeg ut sonden – da gikk det helt fint å spise normalt. Plutselig kunne jeg ha folk på besøk og rundt meg hele dagen, og jeg ringte masse, og styra med mange ting, og surfet på nettet. Lå en del, satt mye i en stol, men å stå og gå var jeg naturlig nok alt for svak til ennå. Til det måtte jeg først bygge opp muskler og ikke minst utholdenhet. Men forandringen og fremgangen var helt ENORM! Jeg gjorde de tingene jeg hadde lært på kurset, og veilederen fulgte meg også opp på en enestående måte, og dermed fortsatte fremgangen. Sommeren åtte måneder etter kurset, og kun to måneder etter at jeg kvittet meg med rullestolen, gikk jeg mange fjellturer, den lengste på 5 timer – helt ubeskrivelig flott og nærmest utrolig!! For meg var det også svært nyttig å være tilhører på et kurs i ettertid. Der fikk jeg på plass nye biter, lærte av andres utfordringer og erfaringer, og fant viktige ting å jobbe videre med meg selv. Instruktøren fulgte meg opp jevnlig og på en utmerket måte, og var tilgjengelig når jeg hadde behov for å spørre om noe eller trengte veiledning. Jeg er ikke i tvil om at treningen jeg fikk har vært min redning. Helt uvurderlig. Uten ville jeg mest sannsynlig fortsatt ligget i sengen med enorme lidelser. Ved hjelp av instruktøren og kurset fikk jeg livet tilbake, og opplever igjen deilige hverdager; spennende feriereiser til utlandet; og attpåtil lange, bratte skiturer på noen av de høyeste fjelltoppene i Norge. Jo mer jeg har lært om teoriene bak, jo mer jeg har praktisert det, desto mer forstår og erfarer jeg i hvor enormt stor grad vi selv kan påvirke vår egen tilstand, og dermed vår egen fysiologi. Og oppnå store positive og helbredende endringer i kroppen ved hjelp av enkle prosesser. LP er så logisk, så forståelig, og svært virkningsfullt.