Liv Marie

Jeg lå i to år fullstendig lenket til sengen i et bekmørkt og isolert rom fra jeg var 17 til jeg var 19 år. All næring og væske fikk jeg gjennom en sonde i nesen.

Foreldrene mine kunne kun hviske til meg, og det så lite som overhodet mulig om gangen. Selv kunne jeg bare presse meg til å hviske noen få ord en sjelden gang. Jeg lå med øynene lukket, og åpnet dem som oftest kun noen sekunder med ukers mellomrom, fordi jeg ikke hadde krefter til å åpne dem oftere. Jeg har opplevd noe som ikke er til å beskrive med ord, men som kristen har jeg likevel opplevd at Guds kjærlighet og omsorg har båret meg gjennom alt. I august 2008 skjedde det et mirakel: Jeg fikk besøk av veilederen og en kollega på rommet, og de begynte først å lære meg litt mentale teknikker i bekmørket. Når jeg hadde en pause kun ca. en halv time senere, hadde jeg fått beskjed om å prøve å lukke opp øynene iblant. Jeg prøvde, og kjente at det var lettere å åpne øynene enn til vanlig. Derfor prøvde jeg å åpne dem flere ganger, og etter hvert lukket jeg faktisk opp øynene fordi jeg hadde behov for det, for første gang på to år! Tre – fire timer senere ble gardinene trukket bort, og vinduet åpnet opp, og dagslyset strømmet inn på rommet mitt! Samme ettermiddag ble lyset i rommet skrudd på, og jeg fikk også se familien min som jeg ikke hadde sett ansiktene til på to år! Andre dagen med mentale teknikker gikk jeg ut i loftsstuen ved hjelp av veilederen og hennes kollega, – på ben som ikke hadde stått på gulvet på over to år! Tredje dagen fikk jeg dusjet og vasket håret for første gang på to år! Senere gikk jeg mens de støttet meg, helt ned trappene og inn i stua! Jeg var også en tur ute på terrassen. De første dagene traff jeg igjen venner og familie som jeg ikke hadde sett på to år, jeg koste meg med mat, og leste og skrev litt! To – tre uker senere begynte jeg med fysioterapi, og det er enormt fascinerende hvor fort en kropp som har ligget lenket til en seng i to år kan bygge seg opp igjen! Fem måneder etter at jeg ble frisk begynte jeg med skole noen timer i uka, og til og med vært på treningssenter! Oppdatering 6 år senere: Jeg er nå vernepleierstudent på andre året, noe jeg trives godt med. Det er godt å delta i livet igjen, både i forhold til studier og sosialt. Det er i perioder hardt å være student, men jeg har nå lært meg å lytte mer til kroppen, og bruker også mentale teknikker som et verktøy i krevende perioder. Siden jeg kom opp av sengen for 6 år siden, har jeg vært i en opptreningsprosess, som til tider har vært krevende, ettersom jeg var så veldig sliten i over to år. Men jeg er veldig glad for at at jeg hele tiden har det verktøyet med meg. Det gjør at selv om jeg av og til havner i «grøfta», kommer jeg meg igjen hver gang. Jeg har også vært på oppfriskningskurs hos veilederen ved behov, noe som har vært veldig nyttig for meg.