Mass Haugen

Jeg har alltid vært en aktiv gutt, aldri spart meg hverken i jobb eller fritid. Jeg er en av Norges mest ivrige sportsfiskere og har tålt det meste.

Svineinfluensa sprøyta i høsten 2009 skulle bli starten på noe vanskelig. Jeg havnet på sykehuset dagen etter jeg fikk sprøyta, men kom fort ut igjen. Jeg hanglet litt et års tid, men tok lite hensyn til det. I desember 2010 møtte jeg veggen, nærmest bokstavelig talt. På kort tid ble jeg svært dårlig form. Den minste aktivitet ga meg rare “anfall” som vanskelig kan forklares, det virket som om det gikk strøm rundt om i kroppen min. Jeg orket ingen ting, så kompisene mine holdt liv i meg ved å ordne mat, fylle vannflasker og så videre. Nesten hele døgnet var jeg i senga. Etter noen måneder i senga ordnet legen plass på rehabilitering til meg. Det var lite dem kunne gjøre for meg, men jeg fikk mat, omsorg og håp. Selv om den ene legen der nesten tok fra meg håpet ved å si at det kom til å gå lang tid før jeg ble meg selv igjen. Som aktiv friluftsmann var det svært tungt å svelge. Jeg lå på rommet på rehabilitering med solbriller og hørselvern og hørte folk gå utenfor, ja jeg hadde en hørsel som verdens beste hund kunne misunne meg. Men det var et håp i verden. Jeg visste ikke hva jeg gikk men jeg hadde ståltrua på at jeg skulle lykkes, jeg hadde bestemt meg for det. Jeg skulle få veiledning på Hamar. Kompisen kjørte meg fram og tilbake fra rehabiliteringssenteret hver dag. Jeg ble trillet inn i rullestol første dag, og gikk derfra på egne bein noen timer senere. Uvirkelig sier du, men sant sier jeg. På rehabiliteringssenteret der jeg bodde ble det stor oppstandelse da jeg kom gående inn igjen med rullestolen for meg. Det ble snakket om under og overnaturlighet. Selv satte jeg meg aldri ned i rullestolen igjen, fikk den levert tilbake til kommunen raskt. Veiledningen gikk fort, jeg var motivert og “høy” på egen lykke. Andre dagen løp jeg 100 meter for å bevise for meg selv at ingenting var noe hinder. Jeg var så rusa på egen lykke at jeg spant rundt som en propell. Enkelte mente at dette ikke kunne gå bra, men det gikk svært bra. Etter et par uker kom jeg ned på jorda igjen å måtte begynne å jobbe mer med meg selv. Jeg flyttet hjem og møtte hverdagen. Min stakkars gamle katt var dog over seg av begeistring over å få tilbake en normal husbond. Min datter hadde ikke taklet problemene mine, men hu var nå strålende fornøyd med å få far tilbake. Så 4 måneder etter at jeg havnet i rullestol var jeg tilbake til livet. Alt var ikke lett, men jeg visste råd og jobbet systematisk med saken, veilederen hadde lært meg masse gode ting. Jeg trente også hver dag, for å få styrke og kondis tilbake, gikk turer og nøt alle inntrykk. Det er nok noe man lettere gjør når man har fått livet tilbake. Når det buttet imot var veilederen der på telefonen. Jeg tok også et mer veiledning hos henne etter noen måneder. Det var lærerikt, men også en triumfferd på vegen tilbake til livet. Jeg var i særklasse energisk på kort tid antar jeg. Jeg fikk gjort masse positive ting, fikk hjelp til å bygge meg stor terrasse og kjørte på med gode opplevelser. Husker godt min første overnattingstur i fjellet i juni 2011, det var stort. Ble jeg sliten så sov jeg en bikk i lyngen før jeg fisket videre. Høsten 2011 startet jeg i 50% jobb igjen, det var tøffere en jeg hadde trodd. Men jeg ble bedre og et halvt år etterpå var jeg i 80% stilling. 1. januar 2103 var jeg i full jobb og er det fortsatt. Jeg har lært mye og tar bedre vare på meg selv, jeg tåler ganske mye nå men stiller ikke opp på alt heller. Men jeg er fortsatt en racer på sportsfiske. For meg ble veilederen en engel, min reddende engel der andre ikke kunne se vegen ut! Takk blir nesten et fattig ord. Uten veiledning så hadde vegen blitt lang og bratt! Keep om smiling!