Siv Rakel

Min datter har alltid vært ”flink pike”.

Hun har tatt veldig stort ansvar hjemme og på skolen har bare 6-ere vært godt nok. Hun har også alltid vært en sunn, frisk og glad jente, men det siste halve året før hun ble syk hadde hun urovekkende mange skader på fotballen. Hun har vært normalt sosial med flere nære venner. Hun trente aktivt fotball 4 ganger i uken pluss skole og hadde ansvar både her og der. Hun har to yngre søsken som er friske og raske. Et år før hun ble utmattet ble det skilsmisse mellom mor og far. Utover våren 2009 sa hun ofte at hun var sliten. Hun prøvde å trene og stå på som normalt. Hun ble ikke bedre, bare verre. På sommeren begynte vi undersøkelser hos legen. Vi begynte å undersøke for kyssesyken siden flere av venninnene hadde hatt dette. Det viste seg at dette hadde hun hatt – så det var ikke dette. Etter hvert ble hun verre og verre og orket bare å ta til seg flytende føde. Til slutt orket hun ikke det heller. Da ble hun lagt inn på sykehuset. Der ble hun undersøkt fra topp til tå, men de fant ingenting. Vi fikk beskjed om at det ikke fantes noen kur eller behandling og man bare måtte ta tiden til hjelp. ”Det kan ta noen år, men prognosen er god siden hun er så ung, men dere må regne med noen år”! Fra de første symptomene meldte seg til hun lå med sonde tok det 4 måneder. Det var ingenting å gjøre, hun hadde så mye smerter. Hun gikk på smertestillende døgnet rundt. Sykehuset ringte en dag i uken for å høre om vi fortsatt ga medisiner. Det var mørkt rom og bleier – og mye smerter. Hun flyttet inn i sengen til mor for å kunne overvåkes. Jeg måtte ikke komme borti henne da det utløste smerter. Høyrehånden ble lam. Hun lå med øyemaske, ørepropper, det måtte være iskaldt i rommet, for ellers ble det verre. Hun brølte av smerte. Ambulansen kom og ga henne morfin. Hun brølte slik at en fødsel er ingenting. Hvis ikke morfin hjelper, hva hjelper da? Hun var aldri smertefri, men gråt ikke. Hun skrek eller klarte ikke snakke, men gråt ikke. Mor satt ved sengen 24 timer i døgnet. Hun ville gjerne at jeg skulle snakke så hun fikk pause fra smertene. Etter hvert tålte hun ikke lenger stemmen. Orket ikke lyder. Vi kunne ikke lenger være på stuen eller ha på tv. Hun hørte tastelyder fra telefonen eller playstation gjennom øreproppene. Familien ble begrenset til å være inne på kjøkkenet. Hun lå med bleier og ble skiftet på flere ganger i døgnet. Fikk ikke vasket henne særlig ofte. Vi prøvde reik healing og akupunktur, men ingenting hjalp. Så var det en annen som hadde prøvd mentale teknikker på datteren sin. Det var omdiskutert, men jeg måtte bare prøve. Så begynte arbeidet med å søke. Jeg trodde ikke hun kunne bli verre – og så ble hun det. Hun reagerte til og med når naboen gikk på gulvet. Jeg tenkte at dette var siste sjanse før institusjon.  Så tok min datter et kurs i mentale teknikker. Tre dager etter kurset åpnet hun gardinene og fikk lys, satt oppreist i sengen og tok en teskje med youghurt. Så gikk det en uke til og så kom veilederen og fikk henne ut av sengen og ut på terrassen ved å åle seg på gulvet. Hun hadde såkalte ballettføtter, klarte ikke å rette ut foten så hun kunne gå på føttene og hadde ikke styrke til å stå. Etter tre uker forsvant sonden, som var blitt en trygghet. Rullestol var fremkomstmiddelet til hun kom seg på observasjon av et nytt kurs og parkerte rullestolen der. Oppdatering 4 år senere: Hun fungerer godt på skolen, sosialt og er i aktivitet. Som mor synes jeg hun ser hun frisk ut på alle mulig måter. Hun er glad og går på fest som vanlig ungdom. Jeg er sikker på at hun hadde ligget fortsatt om vi ikke hadde kommet i gang med kurs. Men det var mye jobb i etterkant. Det var mentalt krevende å ha noen som er så syk, men det var krevende å ha oppfølgingen i etterkant også. Det er et barn som er traumatisert og som har enormt mye begrensninger i etterkant av en slik periode. Men siden det fortsatt går bra deler vi historien som inspirasjon til andre.