Møyfrid Tangen

Jeg har alltid vært en aktiv jente med mange baller i luften, og det var trolig den største utfordringen.

Allerede sommeren 08 begynte kroppen å gi signal om at ting ikke var som de skulle, men jeg overså det bare. Det var vanskelig å ta hensyn til kroppen som plutselig ikke gjorde som jeg ville, jeg hadde ikke tid til å legge meg ned, jeg hadde så mye jeg måtte få gjort! Og til å begynne med fortsatte jeg som før, – ”det var jo bare en infeksjon, og infeksjoner går jo over uansett”, tenkte jeg. Men det gjorde den ikke.
”Neste uke, da er jeg tilbake”, eller bare vent til etter nyttår, påskeferien, sommerferien”. Det gikk fortsatt ikke over. Snarere tvert imot; det ble bare verre. Ikke nok med at det etter hvert ble vanskelig å henge med på skolen pga mye fravær, jeg måtte slutte i alle aktivitetene jeg var med i, og si fra meg alt jeg hadde av ansvar. Jeg aksepterte aldri at jeg var sliten og derfor var jeg nok veldig flink til å ta på meg en maske når jeg først var ute blant folk, slik at de ikke skulle se at jeg var dårlig, – for det var jo ikke slik jeg egentlig var. Når man er så ung og blir sliten, har folk en tendens til å ikke lenger se personen, plagene blir i fokus. Slik ville jeg ikke at de skulle se på meg, og derfor brukte jeg det lille jeg hadde av krefter til å skjule hvor sliten jeg egentlig var. Heldigvis har jeg mange gode folk rundt meg som bryr seg. De støttet meg like mye da jeg lå på sofaen og måtte hvile hele dagen, som da jeg var toppscorer på fotballen. Men uansett hvor mye oppmuntring og støtte man får, så får selvbildet litt av en knekk når en på bare litt over 1 år blir så totalt forandret, når man går fra å være en aktiv jente til å være begrenset av utmattelse. Jeg følte jo etter hvert at jeg ikke dugde til noe som helst, fordi hver minste ting tappet meg for krefter. Nettopp derfor var veiledning i mentale teknikker til å begynne med et litt skremmende tilbud. Å ha tro på seg selv når en ikke en gang klarer å gå opp trappene uten å hvile etterpå, følte jeg veldig motsigende. Det gikk fort i svingene, og plutselig var vi i Oslo. Veiledingen overgikk alle forventninger. Allerede første dag merket vi stor forandring. Jeg hvilte verken før, innimellom eller etter veiledningen, og har heller ikke gjort det siden. Selvfølgelig har jeg klart dette med utrolig god hjelp fra veilederen, men det er likevel jeg som har klart det, det er jeg som har fått kontroll over meg selv igjen og er på god vei til å få det livet jeg elsker. I dag er masken av, og jeg kan endelig smile på ekte igjen. Jeg har også fått 10-12 timer ekstra i døgnet, for nå har jeg bare behov for de 7-8 timene med søvn som jeg får om natten. Jeg står opp tidlig for å gripe dagen og få mest mulig ut av den, og har til og med begynt å trene. Jeg har fått framtiden tilbake. Og den skal brukes! Oppdatering: Fem år senere er jeg fortsatt på sporet. Det er en ubeskrivelig god følelse å ha fått tro på meg selv igjen, og vite at jeg kan klare hva jeg vil. For selvfølgelig kan jeg det, – jeg er jo et geni!